Kan man kjøre bil med påvist demens?
Flere antar at demensdiagnose er ensbetydende med inndragelse av førerkort. Men dette stemmer ikke.
Det kan Mina Gerhardsen, generalsekretær i Nasjonalforeningen for folkehelsen, informere om.
– Dersom sykdommen ikke har kommet så langt er det mulig å fortsette å kjøre bil. Men etter hvert som sykdommen utvikler seg vil skadene på hjernen ikke være forenlige med å være en trygg sjåfør, sier Gerhardsen.
Bilkjøring er noe av det mest komplekse vi utsetter hjernen vår for, fordi det krever så mange ferdigheter i bruk samtidig, påpeker hun og viser til syn, hørsel og reaksjonsevne.
– Derfor er det svært viktig å følge med samt ha tett dialog med lege om førerkort for en som har demens, understreker generalsekretæren.
Når må inndragelse av førerkort vurderes?
.jpg)
Her er det viktig å være føre var, mener Gerhardsen.
– Ingen ønsker å være en fare for hverken seg selv eller andre i trafikken, men med demenssykdom er det ikke alltid så lett å selv vurdere om man utgjør en risiko eller ikke. For den som har demens kan det føles som om man fortsatt har full kontroll, når andre opplever at sjåføren er uoppmerksom eller gjør farlige manøver, sier hun og legger til:
– Derfor er det viktig med oppfølging fra lege og mulighet for kontroll ved mistanke om demens hos en som fortsatt kjører bil. Når legene vurderer kjøreevne er ulike tester gode verktøy, men det er en helhetlig vurdering av pasienten som ligger til grunn.
Hvordan ta det opp med den det gjelder?
Gerhardsen påpeker at dette er et svært krevende tema. For mange handler det å kjøre bil om identitet og frihet. Å bli fratatt førerkortet vil da oppleves brutalt.
– På demenslinjen vår snakker vi med mange pårørende som er bekymret for sine nære. Noen gjemmer bilnøkkel og førerkort for å forhindre en farlig sjåfør i å kjøre av gårde, og mange har en klump i magen når en eldre far eller mor setter seg bak rattet.
Å utvise vennlighet og varsomhet er viktig når samtalen først kommer for en dag, slik at den som får spørsmålene knyttet til sykdommen sin ikke går i forsvarsposisjon, ifølge generalsekretæren. Både sinne og fornektelse er vanlige reaksjoner.
– Dette skyldes opplevelsen av nederlag og tap av selvstendighet. Da sykdommen ofte svekker selvinnsikten, kan det føles veldig urettferdig at noen stiller spørsmål om kjøreferdigheter. Å vise omsorg og uttrykke bekymring er ofte gode veier til å få en dialog som kan føre frem til et legebesøk og test, sier hun.
Er dette noe pårørende bør bevege seg inn på?
Klarer man å skape en felles forståelse for at bilkjøring nå har blitt vanskelig, vil det være best mulig utfall.
– Kanskje kan man lage en felles historie om at det er deilig å slippe være sjåfør og heller bli kjørt? Det kan også være greit å gå rundt demensen og heller snakke om syn og hørsel, eller at vi reagerer tregere på ting når vi blir eldre, sier Gerhardsen og legger til:
– For mange er den type fysiske symptomer enklere å akseptere enn at hjernen ikke lenger virker slik den skal.
Er dette en samtale pårørende i det hele tatt bør ta? Bør hele dialogen overlates til lege? Dette er spørsmål hun synes det er vanskelig å gi en klar fasit på, da det finnes så mange ulike personligheter og relasjoner.
– Ofte kan det være fint at påførende tar opp temaet og stiller spørsmål, for å få vedkommende til å gå til legen og teste. Fører ikke dialogen frem, bør fastlege kobles på for videre oppfølging. Erfaringen vår er at det ofte er en fordel om andre enn pårørende blir ansvarlig for konklusjonen om at livet bak rattet nå er over – spesielt der situasjonen oppleves som vanskelig.