Hvorfor er bare 1 av 6 bønder en kvinne?
Fortsatt er det få kvinner som velger bondeyrket. Grisebonde Astrid Staurheim vil gi flere kvinner troen på at de kan få det til.
– Det er ikke mange jeg ville byttet jobb med, sier Astrid Staurheim.
Hun er godt i gang med å flytte på noen av hyttene til grisene, men tar seg tid til en prat. På gården i Bø i Telemark har hun 35 frilandsgris og 300 dekar dyrket mark, og tilbringer det meste av dagen ute. Da hun tok over gården for 18 år siden, var det et bevisst valg.
– Jeg måtte velge om jeg skulle bygge et nytt grisefjøs eller gjøre endringer i driften. Valget falt på frilandsgris og økologisk drift, forteller Staurheim.
Det har hun ikke angret på. Staurheim har satt sitt eget preg på gården som har vært i familien i hele 15 generasjoner. Og selv om Astrid og ektemannen driver sammen, er det hun som har styringen.
Antallet kvinnelige bønder øker langsomt
17,1 prosent av norske bønder er kvinner, ifølge Statistisk sentralbyrå (SSB). Det er ingen stor andel, men det er likevel en økning på 2,5 prosentpoeng på ti år. For 50 år siden var andelen bare 6 prosent.
Det kan imidlertid skjule seg flere kvinnelige bønder bak denne statistikken, tror Anne Thorine Brotke, landbruksansvarlig i Gjensidige. Som regel blir gårdsbruk registrert som enkeltpersonforetak, og det er fremdeles mest vanlig å bruke mannens navn, selv om de er to som driver gården sammen.
Likevel tyder mye på at likestillingslandet Norge har langt igjen når det gjelder å jevne ut kjønnsforskjeller i landbruket. For selv om kvinneandelen beveger seg i riktig retning, viser tallene fra SSB at det fremdeles er svært få av de største gårdsbrukene som blir drevet av kvinner. Kvinnelige bønder har også langt lavere inntekt enn sine mannlige kollegaer.
Kjemper mot stereotypier i landbruket
– Mange mener fortsatt at en bonde må være sterk, maskulin og glad i å mekke, slik at han kan fikse og reparere alt selv. De færreste kvinner kjenner seg igjen i dette idealet, så det må vi jobbe for å endre, sier Elisabeth Irgens Hokstad.
Hun er selv bonde og har hatt en rekke tillitsverv i norsk landbruk de siste 15–20 årene. En av Hokstads fanesaker er å få flere kvinner inn i næringen, og å skape et godt nettverk for dem som allerede finnes.
Som fersk bonde startet hun facebook-gruppen «Nettverk for kvinnelige bønder». Nå har gruppen 9 000 medlemmer som utveksler faglige råd, støtte og hjelp. På enkelte gårder er tre generasjoner kvinner med i nettverket, forteller Hokstad. Hun mener det er helt nødvendig å støtte og heie frem kvinnelige bønder.
Utfordrende familieliv på gården
Samtidig er det en rekke helt reelle utfordringer som hindrer kvinner i å ta steget. Mange er bekymret for hvordan de skal klare å kombinere bondeyrket med et godt familieliv, og det er ikke uten grunn, påpeker Anne Thorine Brotke.
– Vi skal ikke stikke under stol at det er ganske tøft å kombinere rollen som småbarnsmor og bonde. En ettåring må passes på kontinuerlig, selv om det er arbeid som venter. I helgene og på kveldstid finnes det ikke noe barnehagetilbud. Derfor er det helt sentralt å jobbe frem velferdsløsninger som egner seg for kvinnelige bønder, både ved graviditet, fødsel, barsel og i småbarnsperioden, mener hun.
Norges Bondelag gjennomførte i 2018 en undersøkelse blant sine kvinnelige medlemmer. Der ble bedre velferdsordninger trukket frem som det viktigste tiltaket for å få flere kvinner inn i næringen.
Kvinner i landbruket får hjelp av teknologien
Det meste av verktøy og maskiner har historisk sett vært tilpasset menn. Å håndtere store og tunge hjelpemidler på gården har bydd på ekstra utfordringer for kvinnelige bønder. Men med utviklingen av ny teknologi, ser det ut til at det går riktig vei, tror Elisabeth Irgens Hokstad.
– Det er nok et mindre problem nå enn for en generasjon siden. Teknologien gir oss stadig nye muligheter. Også når det gjelder arbeidstøy tilpasset kvinner har det kommet mye bra de siste årene. Alle disse tingene betyr mye, sier hun.
Synlige rollemodeller for kvinnelige bønder
– Det er mange år siden loven likestilte kjønnene i odelsrekkefølgen. Men selv med den nye odelsloven er det mange som har opplevd forventninger om at gården skal gå i arv fra far til sønn. Tradisjoner og vaner kan være krevende å snu, tror Brotke i Gjensidge.
Det var ikke mange kvinnelige gårdbrukere å se da Astrid Staurheim vokste opp.
– Jeg kjente ingen kvinnelige bønder. Men på landbruksutdanningen traff jeg mange andre damer som også skulle hjem og ta over gården. For meg var det viktig å møte noen jeg kunne identifisere meg med, forteller Staurheim.
På organisasjonsnivå er det gjort en god jobb med likestilling i styrer og ledelse i næringen, påpeker Brotke. Men for at flere kvinner skal se på bondeyrket som et alternativ, trengs det synlige rollemodeller. Det er nettopp dette som motiverer Staurheim til å stille opp og fortelle om sin hverdag.
Damer kan også kjøre traktor
– Jeg vil gi andre kvinner tro på at de kan få det til. Hvis bondeyrket er noe du virkelig ønsker, finnes det løsninger. Du trenger ikke kunne skru, sveise, eller få til alt selv – det finnes verksteder og folk som kan hjelpe deg. Og det er faktisk ikke vanskeligere for oss damer å kjøre traktor enn det er for menn, men vi må våge å gjøre det. Og vi må tørre å tenke annerledes, sier hun.
Hun driver gården på en annen måte enn faren gjorde. For henne var det viktig å finne sin egen retning.
– Jeg husker fremdeles det øyeblikket da grisene hadde kommet. Hyttene deres var på plass, og jeg kunne se at jeg hadde nådd målet mitt. Det er veldig tilfredsstillende å se at jeg har klart å skape det livet jeg ønsker for meg selv, sier Staurheim.
TOPPFOTO: Even Lundefaret
Sist oppdatert: