Ser jeg ikke syk nok ut?

Vi blir møtt med kommentarer som at vi ikke fremstår syke, eller at vi er så oppegående. Vi blir nedprioritert når vi endelig tør å spør om hjelp fordi vi ikke er «syke nok». Det fører til at noen av oss føler på et press for å bevise at vi faktisk sliter, noe som igjen fører til enda mer selvhat.

Vi trenger noen som ser oss og tar tak før det blir for sent. Det siste vi trenger er at noen kjefter og kaller oss vanskelige. For en spiseforstyrrelse er så mye mer enn det folk tror. Vi bruker mat for å regulere følelser, for å få trøst, for å kunne ha kontroll og for å føle trygghet.

Mange har en misoppfatning om at spiseforstyrrelser kun handler om å bli tynn. Det handler mye mer om følelser og tanker som er vanskelige å håndtere. Derfor bør behandlere fokusere mer på det psykiske. Nå virker det som om behandlere kun bryr seg om det somatiske. Det blir feil når det i bunn og grunn er en psykisk lidelse.

Majoriteten av de som sliter med spiseforstyrrelser er enten normalvektige eller overvektige, kun et fåtall er undervektige. Allikevel virker det som om mange behandlere er gammeldagse og har en oppfatning om at alle som har en spiseforstyrrelse er undervektig.

De behandlingsformene som finnes for spiseforstyrrelser er CBT-E, som er kognitiv atferdsterapi for spiseforstyrrelser, og FBT som er familiebasert behandling som anbefales til syke under 18 år. Disse behandlingsformene fungerer ikke for alle, og derfor bør det være flere behandlingsformer å velge mellom.

Behandlere må møte barnet eller ungdommen med respekt, varme og forståelse. De må vise at de er til å stole på og samarbeide med pasienten for å få fullt utbytte av samtalene. Det funker ikke hvis behandleren kun kommer med kritikk og bare evner å  se situasjonen fra eget ståsted.

Vi som er syke har rett til å være med å bestemme hvordan behandlingen skal være, og vi bør kunne dele egne meninger og tanker uten å være redd for å bli kritisert.

Jeg har hatt en del behandlere som ikke har tatt problemene mine med mat seriøst. Hvis problemene hadde blitt tatt på alvor tidligere, hadde jeg muligens ikke slitt så mye som jeg gjør nå. Jeg har også erfart at de som ikke jobber innen helse møter meg på en helt annen måte enn de som jobber med helse. Jeg mener at de ufaglærte har hjulpet meg mer enn de som faktisk er utdannet innen helse. Ikke alltid, men ofte.

Oppsummert så trenger også vi som fremstår friske hjelp for å håndtere spiseforstyrrelser, før det går for langt, vi trenger behandlere som ser oss for den vi er og ikke kun for hvor mye vi veier.