Vi som ikke passer inn

 Jeg har kjent på presset siden første klasse. Kanskje tidligere, det er vanskelig å huske. Ingen ville være sammen med meg og jeg var ofte helt alene. Hele livet har jeg vært utenfor, utestengt. Jeg blir fortsatt ikke invitert til fester eller filmkvelder. Jeg passer aldri inn, uansett hvor jeg er. Jeg tenker ofte på om det er noe galt med meg.

Når kvelden kommer, scroller jeg på Instagram og ser alle de fine bildene av folk som ikke ser ut som meg. De er pene og deler bilder sammen med masse venner. Hvorfor kan ikke jeg ha sånne venner? Jeg lurer på om de også føler seg utenfor noen ganger.

Tankene gjør det vanskelig å sovne. Noen ganger tenker jeg for mye. Jeg setter på en podkast. På den måten kan jeg høre andres tanker i stedet for mine egne. Jo mer tid som går før jeg får sove, jo mer stresset blir jeg. Hvis jeg ikke sovner snart, kommer det til å bli vanskelig å våkne dagen etter. Det gjør at jeg ikke kommer til å rekke å gjøre meg klar til skolen, og jeg kommer til å bli annerledes. En liten feil, og alle ser hvem du egentlig er. Masken må være perfekt.

Når jeg skal på skolen lurer jeg på om folk liker meg eller om de bare er snille fordi de synes synd på meg. Jeg passer jo ikke inn. Er det fordi jeg ikke er helt lik alle andre? Hvis det er grunnen, kan jeg forandre meg. Gå i de samme klærne, bruke den samme sminken, like de samme tingene, ha de samme meningene. Være helt lik alle andre.

Vi framstiller oss ofte bedre enn hva vi egentlig er. Vi prøver nesten alltid å være best. For hva skjer om vi er annerledes? Om vi ikke hadde hatt de samme oppstilte bildene på Instagram, eller hatt de samme kule, dyre klærne som alle andre har.               

Vi lærer at individualitet er viktig, at man skal fremme din egen verdi og realitet. Men hva er individualitet? Ifølge ordbøkene er det individuelt særpreg og personlighet. Hele livet har folk sagt til meg at jeg må fortsette å være den jeg er. At det vil bli satt pris på når jeg blir eldre. Hvor mye eldre må jeg bli?