– Kan være vanskelig å gi fra seg livsverket
Svein Løken har gitt råd ved mange generasjonsskifter. Nå skal han snart føre sin egen gård videre i familien. Da må han unngå feilene han advarer andre mot.
Det er snart 30 år siden Svein Løken og kona overtok melkebruket Haugalykkja etter foreldrene hans. 58-åringen er innstilt på å drive gården noen år til. Deretter er planen at ett av de fire barna skal overta. Prosessen er allerede i gang.
– En familieoverdragelse innebærer en stor omveltning for alle involverte. Det er smart å bruke tid og planlegge godt, sier Løken. Han peker på at et eierskifte har mange praktiske aspekter. I tillegg har det en følelsesmessig side.
– For oss «gamle» er det ønskelig at gården skal bli i familien. Og når vi blir eldre, blir det nok godt å slippe ansvaret. Samtidig er det selve livsverket vi snakker om. Mange synes nok det kan være vanskelig å gi fra seg stedet de har investert så mye tid og penger i, selv om det er til nær familie, sier Løken.
Kan bli betent
I tillegg til å drive egen gård, jobber han som regnskapsfører og rådgiver i Snøhetta Regnskap. Der har han vært tett på mange familieoverdragelser.
– De fleste blir gjennomført i fred og fordragelighet. Andre ender med konflikt og uvennskap. Ofte bunner det i ulike forventninger og dårlig kommunikasjon, mener Løken.
Han viser til at en del familier ikke snakker så godt sammen. Diskusjoner som omhandler økonomi kan dessuten lett bli betente, særlig hvis de har et element av arv og fordeling i seg.
– Første bud er at man må prate sammen slik at forventninger og roller er avklart så godt det lar seg gjøre. Det er spesielt viktig at man ikke overser eller legger lokk på følelsene. Ellers kan det danne seg «grums», sier Løken.
Foreldrenes plikt
«En plikt». Det er ordene seniorrådgiver Inger Johanne Sikkeland i Norges Bondelag benytter om foreldrenes ansvar i et generasjonsskifte. Det innebærer blant annet å sette i gang prosessen. Det bør skje i god tid, gjerne flere år før overdragelsen skal skje.
– Sett av tid når familien møtes. Ta opp aktuelle temaer hver gang. Når dere har tid og får problemstillinger og spørsmål opp på bordet, øker sjansene for en løsning alle involverte kan bli fornøyd med, sier Sikkeland.
For noen kan det være bra å ha med en utenforstående rådgiver som kan komme med innspill om prosessen og svare på spørsmål om formelle forhold, mener Bondelagets rådgiver. Hun understreker at alle barna bør være til stede når eierskiftet er tema.
– Når alle får samme informasjon og deltar i samme samtale, reduseres risikoen for misforståelser og mistanker om hemmelighold, sier Sikkeland.
Venter for lenge
Så lenge formen er god, frister det kanskje ikke å gi seg som yrkesaktiv. Svein Løken har sett flere eksempler på at foreldre venter i lengste laget.
– Faren er at man utsetter det uunngåelige for lenge. Hvis barna etablerer seg et annet sted med familie, bolig og jobb, er de kanskje ikke interessert i å overta slektsgården når det passer mor og far, sier han.
Inger Johanne Sikkeland fremhever usikre økonomiske utsikter som en mulig grunn til at man kvier seg for å slutte. Hun viser til at ordningen med tidligpensjon, som kan tas ut når man fyller 62 år, legger til rette for en forutsigbar økonomi.
– Jeg vet om gårdbrukere som i lys av pensjonsordningen setter 62 år som en grense for seg selv. Når de har satt en konkret dato, synes de det er lettere å yte det som kreves i gårdsdriften. Samtidig får den som skal overta en tidshorisont å forholde seg til, sier hun.
Løken viser til at en del familier velger en såkalt glidende overgang.
– Det innebærer at de unge blir delaktige i driften gjennom for eksempel forpakting eller ved at de tar over en del av produksjonen, sier han.
Må slippe tømmene
Det finnes også dem som tviholder på gården selv om kreftene og motivasjonen egentlig ikke strekker til, hevder Løken.
– Sånt blir fort synlig både på gården og i regnskapene. I tillegg får den nye generasjonen en unødvendig tung start. Da kan det være bedre å slippe tømmene tidligere og heller bruke det man har av overskudd til å gi de nye eierne en god start, sier han.
Da Løken overtok slektsgården i Øyer for 30 år siden, fikk han armslag og ansvar. Men av og til hadde faren behov for å si fra.
– Noen ganger var det nok nødvendig. Dette er en balansegang. Selv om den eldre garde mener at de kjenner gården og driften best, må de tåle at de unge har egne planer og vil gjøre ting på sin måte – og heller gi råd når de blir spurt, sier Løken.
Kårbolig eller ikke?
I Norge er det tradisjon for at kårfolket blir boende på gården. Lave boutgifter, flere folk i arbeid og kontakt mellom generasjonene er noen av fordelene med dette. Nå velger imidlertid stadig flere å flytte bort etter at gården er overdratt, forteller Løken.
– Det er ikke til å stikke under stol at det kan oppstå konflikter når flere generasjoner bor tett sammen rundt et tun. I tillegg har folk i dag jevnt over flere muligheter enn i tidligere tider. Etter at tilværelsen har kretset rundt gården i flere årtier, har mange lyst til å gjøre noe annet. Flere gårdbrukere har for eksempel aldri hatt en ordentlig ferie. Som pensjonister kan de se verden, sier han.
Holder eierskiftekurs
Regnskapsførere, advokater og organisasjoner som Norsk Landbruksrådgiving, Norsk Bonde- og Småbrukarlag og Norges Bondelag kan bistå som rådgivere i et generasjonsskifte. I tillegg finnes det tilbud om seminar og kurs flere steder i landet.
– Bondelaget tilbyr kurs som tar opp temaer som økonomi, skatt og jus i tillegg til det emosjonelle aspektet ved et eierskifte. Vi anbefaler at både foreldregenerasjonen og barna deres deltar. På kursene legges det til rette for spørsmål og diskusjoner om temaer det ellers kan være vanskelig å snakke om, sier Inger Johanne Sikkeland.