Leserbrev om ung mental helse: Kjære pappa

Jeg sitter og ser ut av vinduet. Så mange mennesker går forbi – alle forskjellige med sine historier. Alle med hvert sitt hode og sine stille tanker. Jeg skulle ønske jeg bare kunne ta en titt inni der – se om noen andre var som meg.

Jeg er undrende og en smule redd for fremtiden. Jeg liker ikke forandring – men jeg ønsker meg det sterkt.

Hva er meningen med livet egentlig? Hvorfor er jeg her, og hvorfor ble jeg skapt? Hva kan jeg gjøre bedre? Er jeg et dårlig menneske? Hva tenker andre mennesker om meg? 

Hvordan går det med deg pappa? Hvor er du nå? Husker du meg? Tenker du på meg? Jeg tenker på deg. Jeg savner deg også. Savner de varme klemmene dine og den gode latteren din. Rart egentlig, for jeg husker ikke stemmen din lengre, bare latteren. Du sa alltid snille ting til meg, det husker jeg, men ikke stemmen din. Det gjør meg trist å tenke på.

For noen dager siden så jeg en mann som liknet veldig på deg, på avstand. Jeg kjente klumpen skikkelig i halsen – jeg holdt faktisk på å gråte. Men så kom han nærmere, og da så jeg det. At det ikke var deg likevel. Tenk det, selv etter syv år tenker jeg stadig på deg. Savner deg. Forestiller meg at du skal komme tilbake. En evig lengsel. Skal det være sånn for alltid? Jeg håper egentlig det, for jeg vil heller drømme meg vekk enn å innse at du faktisk er død. At du aldri kommer til å lese dette engang.

Jeg var så liten, pappa. Jeg kunne ikke uttrykke hvor mye jeg elsket deg. Hvor glad jeg var for at akkurat du er pappaen min.

Jeg lurer på hvordan det er å ha en pappa, som er der mener jeg. Du har jo alltid vært snill, men du var der aldri. Føltes det som i alle fall. Unnskyld, hvis det sårer deg å høre. Det var ikke intensjonen.

Jeg er ikke sint på deg mer, jeg forstår bedre nå. Men jeg må innrømme at jeg fortsatt tenker på det. Hvor vondt jeg syntes det var, hvor vanskelig det fortsatt kan være. At du valgte meg bort. Jeg tror ikke det er sånn du ser det. Da hadde du nok ikke gjort det! Eller?

Hvordan er det å ha en pappa?

Det vet kanskje ikke du heller. Jeg husker du sa det en gang – at dere ikke var så nære. Du og farfar.

Det har skjedd så mye siden sist. Jeg skulle ønske du var her og beskyttet meg fra alt det vonde og vanskelige. Jeg har blitt voksen nå.. eller myndig i hvert fall. Må vel bare bli vant til å klare alt selv. Sånn er livet. Jeg føler meg bare ikke klar for å gi slipp – blir man egentlig det,  «Voksen nok»?

Eller er det bare jeg som synes tiden gikk alt for fort og løp fra oss?

Jeg skulle ønske jeg kjente deg bedre. Du var alltid så snill, god og glad. Du sa det også, at en dag skulle jeg få vite hvorfor. Når jeg ble eldre og forstod mer sa du. Jeg er eldre nå, men du er ikke her. Du forlot meg i en sårbar alder, som et eneste stort spørsmålstegn. Hvor kommer jeg fra? Hvem kommer jeg fra? Brydde du deg egentlig om meg? Hvordan tenkte du på den tiden? Var det min skyld at du aldri ringte tilbake?

Unnskyld pappa, jeg skulle ikke svart deg frekt. Du såret meg sånn. Jeg skulle ikke svart deg sånn. Men du sa bare «jeg er glad i deg, jenta mi.» Hvordan kan jeg vite det var sant? Du ringte meg aldri tilbake.

Jeg lover å gjøre mitt beste. Jeg lover å leve videre å være snill med andre. Jeg lover å alltid tro. Når jeg får barn en dag, skal jeg fortelle dem om deg. Jeg lover å ikke gi opp.

Og i gjengjeld må du fortelle meg hvorfor det ble som det ble, en dag – når vi møtes igjen.

Jeg elsker deg pappa, for evig og alltid. Forglem-meg-ei.

Faren min levde et veldig hardt liv og døde veldig brått fra meg. Det var forventet kort levetid, men sjokket var fremdeles stort når nyheten om hans bortgang nådde meg. Jeg var veldig, veldig glad i han og jeg tror han var det i meg også. Sorgen over tapet av han har vært lang og vanskelig, men livet går videre og alle sår blir til arr.

Brevet var veldig spontant skrevet, så nøyaktig hvorfor jeg skrev det, vet jeg ikke. Jeg håper likevel at om du trenger - du som leser dette, kan ta inspirasjon av brevet mitt. At du som forelder passer på å vise og å uttrykke hvor mye barna eller barnet ditt betyr for deg. Det er veldig viktig for et barn å vite hvor umistelig og verdifulle de er.

Vær snille med hverandre!