.jpg)
Flere er preget av ufrivillig skolefravær – trengs fungerende tiltak
PP-tjenesten rapporterer om økt antall henvisninger for skolehjelp under pandemien. Ta tak umiddelbart, råder forsker.
Åtte år har gått siden Catharina Lyeng Karlsen først oppdaget at datteren kviet seg for å gå på skolen.
– Det skjedde brått og dreide seg ikke om en frykt for skolen isolert sett, men om en angst som hadde oppstått. Skolen ble en arena hun ikke lenger turte å oppsøke, sier Karlsen.
En enkelthendelse, som skjedde under skoletid, utløste det som senere skulle bli store utfordringer for syv-åringen.
– Hun forbandt skolen med denne hendelsen og ble frarøvet tryggheten i å være der. Vi skjønte ikke hva det handlet om før i lang tid etterpå, forteller moren.
Hvordan oppdage mistrivsel hos barnet?
Det tydeligste kjennetegnet på skolevegring er høyt og uforklart fravær fra skolen, ifølge Norsk Psykologforening. Fravær alene er imidlertid ikke nok til å konstatere skolevegring, påpeker Trude Havik ved Universitetet i Stavanger. Hun har en doktorgrad i spesialpedagogikk og har forsket på skolefravær og -vegring i flere år.
– Et emosjonelt ubehag knyttet til noe eller noen i skolen kan være et faresignal. Når barnet opplever noe som skummelt, kan han eller hun bli stresset og føle på engstelse ved å oppsøke det, sier forskeren og fortsetter:
– Slike følelser resulterer fort i at man vil være hjemme. Foreldre prøver å få barnet til å gå, og kan klare det en periode, for så en dag å ikke lenger lykkes.
Tendensene sees oftere hos de innadvendte og stille elevene, ifølge Havik.
– Hvis en elev vil gå hjem etter et friminutt og lærer prøver å stå imot, kan vedkommende reagere med å bli aggressiv. En atferd som ikke er typisk for barnet, men som oppstår i møte med noe han eller hun er redd for.
Er noen mer utsatt enn andre?
Årsakene til at noen utvikler ufrivillig skolefravær er komplekse og varierer fra elev til elev. Familie- og skolefaktorer – som endringer i familiestruktur, problematisk relasjon til lærer eller mobbing – kan være blant dem, ifølge Havik.
– Det er viktig å ikke rette søkelys mot hvem som «har skyld» i at en elev strever med å gå på skolen, men mot det sammensatte bildet og de sammensatte risikofaktorene for hvorfor det har utviklet seg. Kartlegg grundig for så å iverksette tiltak, råder hun.
Forskning viser at barn med nevroutviklingsforstyrrelser, som ADHD og autismespekterdiagnoser, har forhøyet risiko for fraværsproblematikk.
– I slike tilfeller må man være klar over at det trengs et helt eget opplegg tilpasset utfordringene barnet har.
Les også: Så tidlig kan ADHD oppdages
Eksponering kan virke behandlende
Der angstproblematikk har dannet grunnlag for skolevegring kan det å oppsøke skolen være angstskapende i seg selv, ifølge Havik.
– Angst behandles oftest ved gradvis eksponering for det angstfremkallende. Flere foreldre forteller om barn som føler på økt trygghet ved å være hjemme, sier hun og fortsetter:
– Til tross for at det kan virke som et godt tiltak på kort sikt, vil problemet forsterkes når barnet er hjemme. Idet barnet skal tilbake på skolen, vil angsten oppleves større enn noen gang – til stor fortvilelse for både en selv og pårørende.
Ikke-fungerende uten tilrettelegging
Når et barn viser tegn til mistrivsel, må en se på samspillet mellom skole og elev. Deretter må det kartlegges hva i skolen som gjør at eleven ikke mestrer å gå, ifølge Sara Eline Eide. Hun er barne- og ungdomsarbeider med spesialpedagogikk og relasjonskompetanse som fagfelt, og forfatter av boken «Skolefravær» (Cappelen Damm, 2022).
– Fire elementer må være til stede for å kunne lykkes i skolefraværssaker: God relasjon til én eller flere voksne på skolen, følelsen av trygghet, inkludering i skolens fellesskap og mestring. Er alt dette på plass, vil elevene trives – og etter hvert finne tilbake til selvfølelsen og læringsgleden.
Hun deler ikke Haviks syn knyttet til eksponering som behandlingsmetode ved angsttilfeller. Der angst eksisterer på grunn av skolen som sted, mener Eide at eksponering er en uheldig behandlingsmåte.
– Den det gjelder har ikke mulighet til å føle på mestring ved å oppsøke noe som er ubehagelig uten et tilrettelagt opplegg, påpeker hun.
Trengs en tillitsperson
Ved behandling av angst som ikke er utviklet direkte mot skolen, men som kan oppstå i ulike situasjoner der, er én ting helt avgjørende, ifølge Eide.
– Eleven må vite at en voksen kommer og tar imot, lytter og hjelper hvis man vil trekke seg ut av situasjoner. Det er viktig å huske på at disse elevene ikke ønsker å leve med begrensninger, men utfordre seg selv – gitt at angsten ikke sitter for hardt. Men, da må barnet ha en indre motivasjon og se verdien av å gjøre det, sier hun og fortsetter:
– Eksponering for noe man frykter uten noen form for trygghet rundt, gir verken motivasjon eller verdi. Er en voksen til stede derimot, kan man bevege seg videre.
Større virkning ved tidlig igangsettelse
Jo raskere man tar tak i problemet, jo større sannsynlighet for at tiltakene har effekt, ifølge Trude Havik.
– Ta kontakt med skolen umiddelbart om du ser at barnet ditt strever. En god relasjon mellom dere og skolen er viktig. Sikre grundig kartlegging og skreddersydde tiltak, og sørg for at de blir fulgt opp på både skole og hjemmebane, sier Havik.
Hun råder foreldre til å ta sine barn på alvor, lytte til hva de har å si og anerkjenne – men ikke «forstå seg ihjel».
– Vær tydelige på at det er opplæringsplikt i Norge. Snakk sammen og forklar at et høyt fravær ikke kun går utover det faglige, men også sosial læring. Vektlegg at frykt må utfordres for å kunne heles, forutsatt at skolen er et trygt sted.
Unngå å stå fast
Sara Eline Eide understreker viktigheten av å ikke være prinsippfast når det kommer til tiltak. Vær løsningsorientert og bevegelig, råder hun.
– Hvis noe ikke funker, må det prøves noe nytt. Dette betyr ikke at man gir opp, heller tvert imot.
Ifølge Eide bør man ikke bli for «opphengt» i tiltakene, da det ikke er de i seg selv som virker.
– Det som får barnet til å føle seg vel er det som fungerer. Å sikre en god relasjon med en voksen er alfa og omega. Med en tillitsperson til stede, har barnet et trygt sted å henvende seg når noe blir vanskelig, sier hun.
– Gjør noe med oss foreldre
.jpg)
Da utfordringene til Catharina Lyeng Karlsens datter ble oppdaget, kom PP-tjenesten på banen etter kort tid. Tiltak ble iverksatt og skolen tilrettela i den grad de kunne.
– De har vært tilpasningsdyktige og strukket seg langt. Likevel sitter jeg igjen med følgende spørsmål: «Vi begynte for åtte år siden, og er enda ikke i mål – har det vært riktig hjelp?», sier Karlsen.
Hun beskriver perioden som slitsom og sår.
– Det har vært mange tunge og håpløse stunder, som har preget både jobb og sosialt liv. Når barnet ditt ikke har det bra, gjør det noe med oss foreldre.
Les om hvordan skoleroboten AV1 – inkludert i Gjensidiges barneforsikring – kan være til hjelp ved skolevegring.
Sist oppdatert: